Interessen for true crime er et litt spesielt fenomen. Vi både leser om, hører på og ser på true crime saker. Noen er oppklart, andre ikke, men det de har til felles er sanne historier om både brutale og bestialske drap og mishandlinger. Det kan nesten virke som om vi ikke kan få nok av det. Det er noe med dette grusomme som bor i mennesker som er vanskelig for mange av oss å forstå, noe vi også blir utrolig tiltrukket av. Det bor noe uhyggelig i mange mennesker. Det kan være naboen, svigersønnen, bestefar, tanten eller den fremmede på butikken. Det er helt umulig å vite.
Vi har funnet tre grusomme true crime historier som du ikke bør lese hvis du er av den engstelige sorten. Noen av historiene inneholder også grusomheter gjort mot barn. Dette er true crime historier som aldri fikk sin oppklaring og som også inneholder fortellinger om drap.
Gutten i esken
I februar 1957 snublet en student over restene av en ung gutt, et barn, funnet i skogene i Philadelphia. Den unge studenten rapporterte om sitt grusomme funn til politiet, som raskt rykket ut. Den lille gutten lå i en boks, og han bar preg av å være både slått og mishandlet. Identiteten til gutten var ukjent.
Vitnene og deres utsagn
Flere som mente å ha informasjon knyttet til saken stod frem, men politet slet med å feste lit til alle utsagnene. Et av vitnene, en dame med navn Martha, mente at hennes ustabile mor, på et tidspunkt, hadde kjøpt gutten. Martha mente videre at gutten hadde bodd under deres tak og at han var blitt misbrukt over lengre tid. Dette kunne vanskelig bevises, men politiet hadde tiltro til deler av det Martha fortalte. Martha hadde inngående kjennskap til detaljer som politiet ikke hadde gjort allment kjent, som hun umulig kunne vite uten å ha vært til stede.
Hun påstod nemlig at gutten hadde spist kokte bønner rett før han var blitt slått ihjel, noe som stemte med obduksjonsrapporten. Hun hevdet også at gutten hadde badet før han døde, noe som stemte med merkene som var funnet på guttens fingre. Selv om Marthas vitnesbyrd så ut til å matche bevisene, hadde hun en mental historie som gjorde henne til et lite troverdig vitne.
En annen ledetråd kom fra et vitne som mente å være synsk. Den synske beskrev et fosterhjem som lå like i nærheten av der gutten ble funnet. Beliggenheten til fosterhjemmet ble helt korrekt beskrevet, uten at den synske noen gang ha vært der.
Remington Bristow, en ansatt ved politiet, fulgte veibeskrivelsen til fosterhjemmet og inne i huset fant han en eske som var lik som den esken gutten ble funnet i. Han fant også flere tepper som lignet på det teppet som lå rundt kroppen på den døde lille gutten. Siden politiet ikke hadde gode nok bevis, kunne de ikke anmelde fosterhjemmet. Dermed ble også disse funnene forkastet.
Cold Case
Saken om gutten i esken ble en såkalt Cold Case. Ulike teknologisk program har opp gjennom årene gjort forsøk på å fremstille bilder av hvordan gutten skal ha sett ut, men ingen har noen gang stått frem og gjort krav på gutten. Det er også gjort forsøk på DNA testing og sjekk av tennene, men uten suksess dessverre. Den dag i dag er det fortsatt ingen som vet identiteten til gutten.
Med kjøleskapet fult
I 1965 bodde Fred og Edwina Rogers i Houston sammen med deres voksne sønn, Charles. Familien bodde i et stille nabolag og holdt seg mest for seg selv, særlig fordi sønnen slet med utilnærmelig og antisosial oppførsel. Faktisk så var det mange av naboene som ikke visste at sønnen bodde med foreldrene sine.
Han var ute av huset før solen stod opp og kom ikke hjem før lenge etter at den var gått ned. Han ble sjeldent observert av naboene så det var få, eller ingen, som i grunn visste om Charles.
Funnene i kjøleskapet
Når nevøen til Rogers familien ikke hadde hørt fra hverken Fred eller Edwina på flere dager ringte han politiet for å få dem til å se til onkelen og tanten hans.
Politiet tok turen til Rogers familien, men fant hverken Fred eller Edwina. De la derimot merke til at det stod mat fremme på kjøkkenbordet og åpnet kjøleskapet. Her fant de en mengde med kjøtt som var pakket inn i ulike pakker, plassert sirlig oppe på hverandre. Etter en nærmere kikk fikk politiet plutselig øye på to menneske hoder som var plassert i grønnsaksskuffen. Dette var hodene til Fred og Edwina.
Flere politimenn entret hjemmet med dette bisarre innholdet i kjøleskapet. Synet var så grusomt at selv de mest garvede politimennene slet med å holde middagen nede. Alt kjøttet politiet fant var fra kroppene til avdøde Fred og Edwina Rogers. Edwina hadde blitt brutalt slått og skutt, mens Fred hadde fått et dødelig slag mot hodet. Øynene hans var skrapt ut og genetalene var skjært av.
Hvor er Charles?
Charles ble selvsagt pekt ut som mistenkte for disse grusomme mordene, men han var ikke å oppdrive noe sted. Det var som om han var forsvunnet fra jordens overflate. Selv om politiet klarte å samle deler av bevis som talte for at Charles var morderen ble han faktisk aldri funnet. Selv ikke den dag i dag er den noen som vet hvor Charles ble av og om det faktisk var han som var morderen. Kanskje ble han også drept? Kanskje ble han spist, hvem vet.
Dorothy Jane Scott
Tidlig på 80-tallet fikk Dorothy Jane Scott flere truende telefoner mens hun var på jobb. Hun var alenemor for en liten tass, var fullt opptatt og tenkte ikke så mye over telefonene til å begynne med. Helt frem til en kveld hvor oppringeren ba henne om å ta en kikk ut gjennom vinduet.
Hun kikket forsiktig ut og der på vinduet på bilen hennes lå det en enslig død rose. Dorothy ble selvfølgelig engstelig, men slo det fra seg og tenkte det rett og slett var noen som drev ap med henne.
Telefonene fortsatte og vedkommende som ringte vekslet mellom å proklamere sin kjærlighet til henne og trusler om å skade henne fysisk.
Hvem var oppringeren?
Dorothy fortalte venner og familie om personen som stadig ringte henne. Hun var ikke direkte redd, men syntes det hele var ukomfortabelt. Hun nevnte også samtidig at hun syntes stemmen hørtes kjent ut, men hun klarte bare ikke å plassere den. Det fikk hun dessverre heller aldri muligheten til å finne ut av det.
Dorothys forsvinning
En sen kveld etter et personalmøte ble en av Dorothys kollegaer syk. Dorothy og en annen kollega kjørte den syke mannen til sykehuset. Det viste seg at han var blitt bitt av en edderkopp. Mens de ventet på resepten for motgiften gikk Dorothy ut på parkeringsplassen hvor bilen hennes stod parkert. Dette var den siste gangen noen så Dorothy i livet.
Kollegaene vitnet om at hun aldri kom inn på sykehuset igjen. De gikk ut for å se etter henne, men når de kom ut så de bilen hennes rase av gårde i full fart. Kollegaene regnet med at det var skjedd noe med sønnen hennes, og tenkte ikke så mye mer på det frem til hun ikke dukket opp på jobb. Ingen hadde sett henne siden den fatale kvelden på sykehuset.
Benrester på en byggeplass
Dorothy kom aldri hjem til sønnen sin igjen og ingen hadde sett snurten av henne. Det skulle gå fire år før familie, venner og kollegaer skulle få en viss form for svar. En dag ble det funnet benrester på en byggeplass. Disse viste seg å tilhøre Dorothy. Saken står dessverre fortsatt uløst den dag i dag.
Det er ekstra tragisk med saker som aldri får en avslutning. Noen familier får aldri en grav å gå til, mens andre aldr får svarene de trenger.
