True Crime- 96 Minutter med galskap av Charles Whitman

- Annonse-

1august 1966, klatret Charles Whitman til toppen av tårnet på University of Texas og startet en av de verste masseskytingene i historien. Her er fortellingen til de overlevende, til de som skjøt tilbake, til vitnene, til de etterlatte og til de som risikerte sine liv i 96 minutter før drapsmannen ble overmannet. Dette var mannen som introdeserte verdenen for masseskyting på et offentlig sted. Lenge før 9/11 og Oklahoma bombingen ble en av historiens verste hendelser. Hendelser utført av en mann som ble beskrevet som en god venn, en kjekk kar, en kjærlig ektemann, en utmerket soldat og en treffsikker skytter.

Likevel, utkledd som vaktmester, med en bag fylt med skytevåpen klatret han opp i tårnet på universitetet i Texas og likviderte en mengde med mennesker med kaldt blod. Studenter, lærere og turister var som lammet, og måtte gjemme seg bak trær, under skolepulter og i trappoppganger i hele 96 minutter.

Charles Whitman- massemorderen i Texas

Whitmans første skudd ble avfyrt rett før lunsj kl.11.48. Dagen var varm og området var preget av sensommer med studenter, turister og lærere som beveget seg rundt på universitetsområdet. Det tok litt tid før de faktisk forstod at det var skudd som ble løsnet, dette var ikke hverdagskost i det stille området, og panikken brøt ut.

Når det raknet for Whitman

Klokken tre samme morgen hadde Whitman knivstukket og kvelt moren sin og knivstukket sin kone mens hun sov. Han etterlot seg et brev på kroppen hennes hvor han skrev » i det siste, jeg kan ikke huske når, så har jeg blitt et offer for mange unaturlige og irrasjonelle tanker. Jeg har snakket med en lege i to timer hvor jeg forsøkte å forklare min frykt for overveldende voldelige impulser som tar plass i meg. Etter ett møte så jeg aldri legen igjen, og siden den gang har jeg forsøkt gjøre noe med min mentale helse-alene. Etter min død ønsker jeg at det blir utført en obduksjon for å se om det er noen synlige psykiske lidelser. Kanskje undersøkelsene kan være med på å hindre fremtidige hendelser som dette.»

Et flott sted å skyte folk

Gary Lavergne, forfatteren av «En snikskytter i tårnet: Mordene av Charles Whitman» kunne fortelle at Whitman hadde tenkt på å utføre drapene en stund. Tidlig i september i 1961 stod han på balkongen i hallen på Goodall Wooten og kikket opp mot tårnet og sa » vet du, det ville vært en flott sted og gå opp med en rifle og skyte folk. Der kan du holde en hel arme på avstand så lenge du ønsker.» Han var ikke som andre. Han så ikke et tårn, han så et fort. Men vennen anså aldri Whitman for å mene det seriøst. Det burde han kanskje ha gjort?

Spøk eller alvor?

Det var flere som skulle opp til observasjonsområdet ved tårnet denne dagen og Herb Ritchie var en av dem. Han var ved den høyeste etasjen av tårnet og hjalp en professor. Han hørte en høy lyd som som hørtes ut som om kabinetter eller skap som falt ned trappene. Professoren løp opp, kom ned igjen og ropte » det ligger døde kropper i trappen!» Herb og professoren barrikaderte seg sammen med flere andre på et kontor. Whitman fortsatte å skyte og skadede lå i gangene og i trappene.

Gjennom de første minuttene av Whitmans skytegalskap var det mange av studentene som var helt uvitende om hva som skjedde rundt dem. Noen trodde det var drama studentene som var i gang med noe. At det var et eksperiment som ble utført av psykologi avdelingen, eller rett og slett kun en brutal og dårlig spøk.

One shot-one kill

Et av vitneutsagnene kom fra Claire Wilson som var 8 måneder gravid og skutt i magen. Hun og flere andre som ble truffet ble liggende på bakken hvor de falt om og forsøkte å spille døde. I det øyeblikket anså de det som den største sjansen til å overleve. Whitman derimot levde etter sniper regelen som bestod av «one shot-one kill». Han skjøt aldri mer enn én gang på hvert offer. Han brukte ikke opp flere kuler på de han allerede hadde truffet.

Kay Bailey Hutsen var en juss student og hadde time når skytingen startet. De ble fortalt at det var en skytter i tårnet og de kunne se røyken fra våpnene hver gang han skjøt. Men de var ikke klar over at han plaffet ned uskyldige og uvitende mennesker som var så uheldige at de var i hans sikte.

Whitman var en dyktig skytter og han valgte ofrene sine på lang distanse og traff dem der han kunne gjøre mest skade. Ingen var trygge uansett hvor langt unna de var skytteren. Dette kunne han, dette var han trent til.

Hvor var politiet?

Studentene ventet i det som føltes som en evighet før politiet kom, men på dette tidspunktet hadde ikke Austin Politiet en egen taktisk gruppe de kunne sende til skolen. Politet hadde kun sine små pistoler og gevær som var helt ubrukelige mot en snikskytter som kunne treffe dem han ville på ekstremt lang avstand. Kommunikasjonen med kontoret var også vanskelig. Det beste de kunne gjøre var blant annet å dirigere trafikken vekk fra området. I fravær av hjelp fra politiet bestemte mange av elevene seg for å forsvare seg selv.

James Damon var en av avgangselevene hvor konen hans var seks måneder gravid og var fanget i fjerde etasje. Uten å se en eneste politimann gikk han hjem, hentet pistolen sin og klatret opp på toppen av det akademiske senteret. Han forsøkte å holde seg utenfor øyesynet til Whitman og skjøt mot snikskytteren flere ganger uten å treffe han.

Flere av studentene hadde også plutselig våpen og forsøkte iherdig å forsvare seg. De skjøt som gale mot tårnet, men hadde i bunn og grunn veldig lite å slå tilbake med. Whitman hadde et helt arsenal, mens studentene, de hadde det lille de hadde fått tak i.

Cowboy stemning

Selv om det virket som ren galskap å ha en hel del med studenter som løp rundt som idioter med våpen, viste seg at det ikke var så dumt likevel. For når så mange hadde siktet sitt opp mot tårnet, kunne ikke Whitman lenger lene seg over kanten å skyte vilt. Han måtte konsentrere seg mer og vise seg frem. Kun med raske mellomrom for ikke å bli truffet. Nettopp på grunn av elvene fikk Whitman kun gjort mest skade de første 20 minuttene.

Flere hjalp til, og en av dem var en student som ble plukket ut av en Texas Ranger. Han ble bedt om å navigere rangeren hver gang Whitman stakk hodet frem fra tårnet. Studenten ga beskjed om hvor høyt eller lavt han måtte holde riflen, og rangeren skjøt. Men studenten holdt ikke lenge. En av kulene til Whitman var cm i fra å treffe rangerens modige hjelper, og studenten orket ikke å utsette seg for fare mer enn nødvendig.

Flere av vitnene kunne også fortelle om en slags cowboy stemning. Det var våpen i nesten hver eneste hånd og alle hadde et mål, å hindre Whitman fra å treffe flere ofre.

Som en scene fra Vietnamkrigen

Flere av ofrene lå døende på bakken i helt opp til én time før de fikk hjelp. Ambulansene var fortsatt drevet av lokale begravelses agenter, og selv om de forsøkte å hjelpe til så godt de kunne, jobbet også de rett i skuddlinjen til Whitman. Alle som turde å stikke hodet frem hjalp til. Alt fra studenter, lærere og forbipasserende lokale og turister. De ble skutt etter hver gang de forsøkte å flytte på seg. Det var så kulene skvatt i asfalten rundt dem. Noen bestemte seg for å fortsette å gjemme seg, mens andre hjalp til.

Blodige forhold på sykehuset

39 av ofrene til Whitman ble sendt til sykehuset i løpet av 90 minutter. Sykehuset så ut som en scene fra vietnamkrigen. Det var skadde mennesker over alt. Gulvene var så fylt med blod at både leger og sykepleier skled rundt uten å holde balansen. I tillegg til at sykehuset ble fylt opp med skadede hadde ikke sykehuset nok ansatte. Ofrene mistet blodet kjapt og de var nødt til å ta mange raske avgjørelse for å redde så mange som mulig. Men samfunnet hjalp til så godt de kunne. Flere ga blod i en rasende fart for å sikre at alle de skadede kunne få blodoverføring.

Flere av ofrene slet også med mer enn kun skuddskadene. Mange var også forbrent av å ligge så lenge på den overopphetede asfalten. Leger som var utdannet innen traume hendelser kom til sykehuset og tilbød sin hjelp. Disse hendelsene og det sykehuset stod ovenfor var noe de faste ansatte på sykehuset ikke var trent til.

Endelig

Det var takket være politimannen Ramiro Martinez at Whitman ble tatt og den grusomme massakren ble avsluttet. Han var egentlig hjemme og slappet av når han fikk høre nyheten på tv. Han ringte politistasjonen og fikk beskjed om å hjelpe til med å regulere trafikken. Når han kom dit så han at de var nok betjenter til den jobben så han bestemt seg for å ta turen til tårnet i stedet.

Når han nærmet seg kunne har se mennesker som gjemte seg der det var mulig. Han så også flere døde og skadede. Han fikk låne en en radio av sikkerhetsvakten og forsøkte å oppnå kontakt med stasjonen, men han kom ikke gjennom. Ramiro bestemte seg for å ta seg inn på området. Etter alt han hadde lært forventet han å finne et taktisk team som stod klare, men han så ikke en eneste politimann.

Whitman ned for telling

Han kom seg inn i heisen og utrystet med kun en 38 kaliber lot han dørene åpne seg. Uten å vite hva som kunne være på den andre siden. Fortsatt rystet over at det ikke var en eneste politimann å se og helt uten en plan tok han seg opp til tårnet. Sammen med en sivil på vei til tårnet møtte han på en politimann som hadde en hagle.

De tok seg mot tårnet og der fikk Ramiro øye på skytteren. Ramiro Martinez fyrte av et skudd og traff han et sted på venstre siden. Whitman snudde seg, klar til å svare på skuddet. Martinez skrek til McCoy om å skyte og Whitmann ble truffet. Martinez var tom for kuler og rev til seg haglen og skjøt. Det siste skuddet var det som tok Whitman, og endelig var marerittet over. Etter 90 minutter.

Når de var garantert at situasjonen var over kom det folk ut fra hvert eneste mulig gjemmested på hele området. De fleste samlet seg i tårnet. Det var dit alle de overlevende og fysisk uskadde gikk. De ville se mannen som hadde utsatt dem for dette grusomme, denne ubeskrivelige varme dagen i august.

Når følelsen av trygghet svikter

De sårede og døde ble tatt hånd om av politet, men Whitman ble fraktet ut bakveien. Det var ikke stort igjen av han. Han var rett og slett skutt i fillebiter.

Observasjons området i tårnet ble stengt etter hendelsen og ble re-åpnet to år senere. Tårnet ble stengt på nytt i 1972 etter at flere bruke stedet til å ta selvmord. Det åpnet igjen i 1999.

Livet etter Whitman ble av mange oppsummert som et sår som aldri ville gro. Mange slet med både fysiske og psykiske senskader.

Whitman ødela kanskje noe av det viktigste for oss mennesker, følelsen av trygghet. Tårnet på skolen raget høyt over bakken og var et populært område for både lokale og turister med utsikt over byen og skolen. Dette ødela Charles Whitman, og byen kom seg aldri igjen.

Vil du lese mer True Crime? Ta en kikk her.

- Annonse-

Dette bør du tenke på for den perfekte jobb garderoben

Det er mange måter å fremstå selvsikker og profesjonell på, og hvordan du kler deg er en av dem. Hvordan du kler deg handler...

Trening på blå resept

Å ta vare på helsen er noe du bør sørge for å prioritere gjennom hele livet. Er du syk er ofte medisiner og legetilsyn...

Horoskop november 2023

Ny måned og nye muligheter. Lurer du på hva stjernene har i vente for deg i løpet av den kommende måned? Svarene får du...

Horoskop Oktober 2023

I det vi går inn i oktober 2023 kan du regne med å gå gjennom en transformasjon som kommer til å gi deg fornyet...

Horoskopet for september 2023

September er den første høstmåneden og vi legger nå for alvor sommeren bak oss. Horoskopet for september 2023 kommer med en mengde muligheter for...

Derfor spiller menn oftere på nettcasino enn kvinner

Casino og spill er på ingen måte en ukjent form for å oppnå både spenning og hygge. Casino, betting og gambling kan faktisk spores...