Greg Fleiniken var vant til å leve på veien i koffert og hadde et visst system. Han lot alltid kofferten ligge åpen på gulvet på hotellet og brukte den som en liten kommode. Skitne klær ble lagt på gulvet i skapet, skjortene hang pent og alle baderomsartiklene hang pyntelig på badet. Når dagen var over plasserte han skinn bootsene sine ved kofferten, la jeansene på gulvet og tok på seg en bomulls pyjamas. Alltid de samme rutinene, også denne gangen, på rom 348.
Han forlot sjelden rommet sitt og pleide vanligvis å sette på air condition på kvelden mens han satt på sengekanten, tilbakelent mot to puter. Han røykte og spise godterier mens han så på tv. Det var også dette han gjorde på kvelden onsdag 15. september 2010 på rom 348 på MCM Eleganté Hotell i Beaumont Texas. Han så på The Iron Man og slappet av slik han pleide. Denne gangen derimot fikk han ikke med seg slutten på filmen. Dette var rett og slett den siste filmen han så noen gang.
Den siste mailen
Greg var blitt vant til et ensomt liv på veien. Som ung mann arbeidet han som sjefstekniker på ulike fartøy til havs og kunne være borte flere måneder av gangen. Etter som han ble eldre etablerte han seg som en «landmine» som var et kjent yrke i den sørlige delen av Texas.
Dette var det siste Susie hørte fra mannen sin. Dagen etter ble han funnet død på rommet sitt og en lang etterforskning var i gang.
En naturlig død
Dagen etter dødsfallet ringte Susie til Gregs kontor. De pleide vanligvis å snakke sammen hver morgen når Greg var ute og reiste, men denne dagen fikk hun, naturlig nok, ikke tak i han. Når Greg ikke møtte opp på kontoret reiste to av hans kollegaer bort på hotellet for å se til han der.
De banket på døren, men fikk ingen respons og ba hotelldirektøren om å åpne så de kunne komme inn. Da de åpnet fant de Greg liggende på teppet på gulvet. Rommet var ekstremt varmt og Greg var grå blå i huden. Politi og ambulanse ble tilkalt til rom 348, men Greg var allerede død.
Ingen tegn eller spor
Obduksjonen
Dr. Tommy Brown utførte obduksjonen. Hele kroppen ble gått gjennom og målt. Dr. Brown var høyt respektert i sitt yrke, og hadde lang erfaring. Omstendighetene rundt dødsfallet til Greg var fascinerende. På bordet lå en 55 år gammel mann, hvit av hudfarge og så ut til å ha vært i relativt god form tross livsstilen.
Dr. Brown fant noen små sår og hevelser på kroppen, men det var skaden ved skrotum som var mest interessant. Det var hovent og missfarget og rundt såret kunne man skimte litt veske og blåmerkene hadde spredd seg oppover i kroppen, innvendig. Noe hadde truffet denne mannen og det med en umenneskelig kraft.
Ødelagte innvoller
Jo mer Dr. Brown undersøkte den avdøde jo mer interessert ble han. Når han åpnet overkroppen fant han overraskende mye blod og skader på innvollene. Flere brukne ribben sammen med skader på både magen og på lever, samt et hull i et av arteriene til hjertet.
Gregs innvendige tilstand viste til seriøs trama. Han hadde blitt slått til døde eller rett og slett knust. Sårene ved genetaliene stammet fra et kraftig spark sammen med en kraftig hendelse mot brystet så alvorlig at det hadde gitt ekstreme skader og smerter. Han ville ha blødd i hjel i løpet av 30 sekunder. Brown konkluderte med følgende: Drap!
Legen forklarte detektiv Apple at skadene han fant på avdøde var skader han som regel så på ofre som hadde blitt utsatt for bilulykker eller personer som hadde fått tunge gjenstander over seg.
De mystiske omstendighetene
Det er ikke ofte det skjer drap i Beamount, faktisk så var det så mye som 10 år siden forrige drapssak. Som regel var de heller ikke så mystiske som dette, og det var ikke uten grunn at denne saken var både tragisk og litt interresant. Saker som denne tar tid å etterforske og gjennom de neste ukene og månedene søkte Apple høyt og lavt etter både spor og forklaringer. Etter seks måneder var han fortsatt ikke kommet noen vei.
De fysiske bevisene passet ikke overens med hva etterforskerne hadde funnet på hotellrom 348. Hvis ikke Greg hadde fått juling et annet sted og deretter blitt plassert på hotellrommet var det ingenting etterforskerne fikk til å stemme. Hvordan kan et menneske bli så sterkt mishandlet at ribbeina knekker, indre organer blir fullstendig ødelagt med et hjerte som var mer skadet enn noe man hadde sett på lange tider. I tillegg viste utsiden av kroppen ingen tegn til skader. Det store spørsmålet var også hvordan så kraftige skader kunne oppstå på et menneske på et hotellrom uten at noen hverken hadde hørt eller sett noe.
Ingen uvenner
Etterforskerne hadde heller ingen svar på spørsmålet. Sett utenfra så det ikke ut som om Greg hadde noen uvenner. Apple hadde i denne perioden mange samtaler med Susie. Hun hadde vært i tyve årene når hun traff Greg. I følge henne var Greg verdens beste mann og det var helt uforståelig at noe som dette kunne skje.
Broren og kollegaene til Greg kunne fortelle at han var stort sett godt likt av de fleste. Han levde et stille og rolig liv. Når han var på jobb var han mest på rommet sitt og ble aldri observert i baren eller i andre sosiale sammenhenger.
Greg ble derfor ikke sett på som en drakk mye, flirtet med andre kvinner eller havnet i slåsskamper. Derimot var han en ryddig og hyggelig kar som var godt likt. Hvorfor han ble drept ble derfor enda mer uforståelig.
Teoriene
På kvelden den fatale natten fant de ut at Greg hadde poppet seg popcorn og klart å kutte strømmen som hadde berørt hans rom, rommet ved siden av og et par rom under hans rom. Greg hadde ringt ned til resepsjonen og fortalt om hendelsen. Dette førte til to teorier.
Den første teorien involverte av alle ting, sex. Vaktmesteren på hotellet var nemelig tidligere dømt for seksuelle overgrep. Apple lurte om om de stikkskadene i underlivet og skadene på innvollene kunne ha oppstått ved at Greg hadde blitt mishandlet med en stor skrutrekker, som et bisart og kinky overgrep. Denne teorien ble aldri utdypet noe videre og endte mer opp som en veldig spesiell mistanke.
Elektrikerne
Elektrikerne var i byen noen ekstra dager og gjorde en jobb for et olje firma. På kvelden pleide de å møtes på rommet til hverandre for en drink. Hva om en av dem hadde hatt en fest ved siden av og strømmen gikk? Kanskje en av dem hadde banket på døren til Greg og kanskje ved å være både fulle og irriterende hadde fornærmet Greg på et vis? Noen av elektrikerne ble avhørt, men de mente på at de aldri hadde vært på rom 348.
Uker og måneder gikk uten at Apple kom noen vei. Han forsøkte alle teorier han kunne komme på. Brennan var til og med inne på tanken om at Susie hadde drept mannen sin. Han vurderte også om broren til Greg kunne vært involvert, men ingen av teoriene hans holdt mål.
Selv etter en dusør på 50 000 dollar og engasjering av en privatdetektiv kom det ikke nye spor i saken om mannen på rom 348. Saken gikk derfor videre til «cold case» mappen.
Med et par friske øyne
Susie var ikke villig til å gi opp, og etter råd fra kjente tok hun kontakt med privatetterforskeren Ken Brennan. Hun fortalte om sin frustrasjon rundt Gregs død og han ba henne om å sende ham det hun hadde av dokumenter så skulle han ta en kikk på det.
Brennan var en forhenværende politi ved Long Island politiet, men nå gjorde han det godt som privatdetektiv i Florida. En flott fyr som alltid tok seg godt ut og tilbrakte selvsagt mye av tiden sin på golfbanen. Susie hadde fått vite om denne fremragende detektiven av en venn, og siden det ikke hadde kommet noe ut av etterforskningen bestemte Susie seg for å prøve denne anerkjente detektiven, Brennan.
Varmt på rommet
Brennan tok turen til Lafayette hvor han sørget for å spørre Susie en hel del med svært inngående spørsmål. Han var nødt til å vite sikkert at ikke Greg var drept av sin kone, samtidig som han lurte på om det var noe annet rundt Gregs død som virket rart på en måte.
Noe av det Susie syntes var merkelig var blant annet at det hadde vært så varmt på rommet til Greg. Han var ikke spesielt glad i varmen og pleide alltid å ha aircondition på fult.
Videre reiste Brennan ti Beaumont og hadde en prat med Apple. Brennan ville helst samarbeide med politiet om denne saken, og Apple fremstod som en oppegående og smart fyr.
Tilbake på hotellet
Dagen etter møtet tok Apple med seg Brennan til hotellrommet hvor Greg ble funnet. Etter å ha sett både bilder, referater og åstedet kunne Brennan fortelle at han var ganske sikker på hvordan de skulle finne ut hvem morderen var, han måtte bare ta en telefon først.
Brennan la på telefonen og forklarte konklusjonen sin til Apple. Susie hadde allerede fortalt ham hvor kaldt Greg likte å ha det på rommet sitt. Dette kunne hjelpe til med å fastsette dødstidspunktet. Brennan mente at airconditionanlegget hadde slått seg av sammen med alt annet da sikringen gikk. Den tiden var kjent. Hotell registrene viste at reparatøren hadde forlatt Greg i live og frisk rundt kl. 20:30.
De ulike teoriene
Strømmen kom tilbake og mest sannsynlig glemte Greg å skru på airconditionen igjen. Det ville tatt noen minutter før rommet ble varmt nok til at han la merke til det, og da var han allerede død. Derfor ble han funnet i et varmt rom. Som Brennan sa det: «I september er det varmt som faen i Beaumont, Texas.»
Sigaretten skrinla ideen om at Greg hadde blitt alvorlig slått et annet sted, kanskje til og med rett utenfor døren, og så returnert til rom 348. Et scenario i gangen kunne forklart hvorfor det ikke var noen tegn til hendelser på rommet, men sigaretten utelukket det.
Gregs angripere ville ikke ha lagt til den fine detaljen med å støtte en hånd under kroppen hans og forsiktig plassert en brennende sigarett mellom fingrene hans når de brakte ham tilbake. Det var også lite sannsynlig at Greg ville ha hatt tid til å returnere til rommet etter å ha blitt banket og forslått for deretter å tenne en sigarett før han segnet om.
Mest sannsynlig hadde Greg tent sigaretten selv før det som enn skjedde med ham inntraff. Hvis Greg var høyrehendt, hvorfor ble sigaretten funnet i venstre hånd?
Puslespillet
Det var vanskelig å se at dette ga mening, men Brennan hadde lært seg å være tålmodig. Et forbrytelse er som et puslespill. Så han var villig til å følge bevisene i usannsynlige retninger.
Dette førte han videre til elektrikerne på rommet ved siden av. Rommet deres hadde også mistet strømmen samtidig med Gregs. Av alle scenariene Apple hadde vurdert, var dette det som ga mest mening. Fagforeningsfolkene kunne godt ha vært beruset og konfrontert Greg i døren til rommet hans, utvekslet ord, og sparket ham i hjel der.
De besøkte deretter Dr. Brown. Brennan ønsket å vite om skadene Brown hadde sett kunne ha blitt forårsaket av å ha blitt banket opp og mishandlet. Legen mente på at det kunne ha skjedd.
Avhørene
Brennan ba Apple begynne å avhøre elektrikerne som hadde vært på rom 349 samtidig som Greg var på rom 348. Selv reiste Brennan hjem for å fortsette å se nøye på hotellets overvåkningsvideo. Et arbeid som var tidkrevende arbeid og ikke spesielt nyttig.
Da Brennan returnerte til Beaumont i slutten av mai, gikk han og Apple for å snakke med de av kollegene som ennå ikke hadde blitt avhørt. På dette tidspunktet hadde fagforeningselektrikerne vært borte i sju måneder.
Apples innsats med kollegene hadde ikke avdekket noe, men Brennan var overbevist om at det var verdt det. Med tanke på menneskets natur, hvis noen av elektrikerne visste noe om Gregs død, ville ryktet ha spredt seg.
Tilbake på rom 348
De reiste tilbake til hotellet og i rom 348 begynte de å inspisere gulvet, møblene, veggene – alt. De jobbet på knærne, lyste med lommelykter under møbler. De fant ingenting. Brennan var frustrert, for han var nå overbevist om at det hadde vært et skytevåpen involvert på en eller annen måte.
De var i ferd med å gi opp da han la merke til en fordypning i veggen ved siden av den lukkede døren som førte til det tilstøtende rommet fra rom 348. Fordypningen var reparert. Det så ut til å være rett der dørhåndtaket ville treffe veggen – typisk slitasje på hotellrom. Men da han åpnet døren, passet ikke dørhåndtaket og bulen helt. Dørhåndtaket berørte veggen litt mer til høyre.
De fikk sikkerhetsvakten på hotellet til å slippe dem inn i rom 349, og det var ingen tvil om hva de fant på veggen der. Brennan sto ved siden av et lite, pent hull i veggen som var fylt igjen med en liten klatt svakt rosa fyllmasse som viste seg å være tørket tannkrem. Han målte høyden mot hoften sin, gikk så tilbake til 348 og målte fordypningen. De stemte overens. En kule hadde gått gjennom veggen. Det lille, pene hullet i 349 markerte inngangen, det større hullet i 348, utgangen.
Beaumonts etterforskere på åstedet gravde forsiktig i begge hullene og lyste gjennom med en laser. Retningen pekte rett opp mot sengen der Greg hadde sittet, røykt, spist godteri og sett på filmen sin. Brennan sa: «Denne jævelen ble skutt.»
Ikke overbevist
Dr Brown var ikke overbevist. Han hadde undersøkt mannen fra topp til tå, åpnet ham opp, inspisert indre organer én etter én. Med presisjon og innsikt fra årene hadde han fastslått at Greg Fleniken ikke døde ikke av naturlige årsaker, men av en alvorlig mishandling. Nå ønsket de å fortelle ham at hans nøye og profesjonelle observasjoner var feil? At han hadde gått glipp av noe og at det i tillegg skulle være et skuddsår!
Brennan meldte seg frivillig til å snakke med Dr. Brown. Etter at han og Apple hadde funnet kulehullet og fulgt banen, var svaret på mysteriet om Gregs død, slik han trodde, klart. Men for å handle – for å få Gregs drapsmann eller drapsmenn straffet – måtte de få legen til å endre funnene sine. Du kunne ikke argumentere i retten for at en tiltalt hadde skutt noen hvis rettsmedisinerens kontor hadde konkludert med at offeret ikke hadde blitt skutt.
Gjennomgang av materialet
Browns kontor var rotete. Papirer, filer, bøker overalt, alle tilgjengelige flater var begravet, til og med gulvet. De ryddet plass på to stoler å sitte på, og da de nevnte at de jobbet med Fleniken-saken, spurte legen: «Åh, fanget dere fyren som slo ham?»
«Nei, vi er ikke der ennå,» sa Brennan og begynte deretter å forklare hva de hadde oppdaget, og prøvde å nærme seg temaet forsiktig. Brown skjønte raskt bildet.
«Du prøver å fortelle meg at denne mannen ble skutt,» sa han. «Jeg sier dere at han ikke ble skutt.» Han kunne se hvor dette var på vei, og han nektet blankt å beordre at liket skulle graves opp. Å grave opp lik er et ork. Det er dyrt, forstyrrende for familien og en hel masse arbeid. Og i dette tilfellet var det umulig, siden liket hadde blitt kremert.
Skuddsåret
Brennan gikk forsiktig frem og foreslo at de skulle se på bildene fra obduksjonen. Til alt hell lot Dr. Brown seg overtale og de gikk nøye gjennom alt materialet.
Brennan pekte på bildene som viste en skadet lever og skadede tarmer. Brennan visste hva han så på. Sår som viste at en kule hadde gått inn i Gregs skrotum og revet seg oppover. Huden på skrotet var mykt og bøyelig, og den hadde brettet seg over inngangssåret, noe som gjorde det mindre åpenbart hva det var. De indre skadene fulgte kulens dødelige bane. Brennan ville vite om skadene kunne komme fra en kule. Etter litt frem og tilbake innrømmet Dr. Brown at jo skadene kunne komme fra en kule, men han stod fortsatt på sitt, at Greg ikke ble skutt.
Brennan fant noe på et bilde som støttet argumentet hans om at Greg ble skutt. Nå måtte Brown innrømme at det var et kulehull, og det var bare en vei videre. Media kom til å frotse i denne nyheten.
Rom 349
Tim Steinmetz følte seg ganske bra i møtet med politiet fra Texas. Å bli kalt inn hadde vært overraskende. Det var over sju måneder siden han og Lance Mueller kom hjem fra jobben i Beaumont. Nå hadde to politifolk kommet hele veien til Wisconsin for å snakke med ham og avhøre ham om fyren som døde ved siden av. Det var bekymringsfullt. Han og Mueller hadde diskutert det på forhånd på telefon og sørget for at historiene deres var like.
Steinmetz møtte detektivene i et avhørsrom på Chippewa County Sheriff’s Department, og egentlig kunne de ikke vært hyggeligere. Tim satt i en svingstol på den ene siden av et stort trebord, og de satt motsatt med notatbøkene åpne og noen mapper i hånden. De takket ham for at han kom og forsikret ham om at dette var et rutinemessig opplegg.
De gikk gjennom kvelden, stilte mange spørsmål, og Steinmetz svarte pliktoppfyllende og prøvde å huske hver detalj, men han nevnte ikke pistolen. De spurte han om han hadde hørt om mannen som døde på rom 438 ved, siden av deres. Steinmetz bekrftet at de hadde hørt om det, men at hverken han eller de andre visste hva som hadde skjedd. I det Steinmetz trodde møtet var over innså han at han hadde havnet i problemer.
Tilståelsen
Hele historien kom dermed ut og den ble bekreftet senere samme dag, 1. juni 2011, i et intervju med Trent Pasano, som hadde vært med dem på rom 349. Mellom de to forklaringene kom følgende scenario frem. De hadde drukket øl. Mueller ba Pasano hente en flaske whisky fra bilen hans i tillegg til pistolen, en 9mm Ruger.
Da Pasano kom tilbake, tok Mueller ut pistolen og begynte å leke med den. Han rettet den mot Steinmetz som falt til gulvet. Han pekte den i Pasanos retning, ved fotenden av sengen. Så smalt det. Pasano trodde et sekund at han var truffet, men så seg rundt og så i stedet et hull i veggen bak seg. Mueller ble forskrekket og pakket sammen pistolen og tok den med ut til bilen sin. Da han kom tilbake, hadde Pasano forferdet dratt til sitt eget rom, og Mueller og Steinmetz til baren.
Steinmetz sa at de ikke visste sikkert at noen bodde i rommet ved siden av. Ikke før de hørte noen hoste i rommet etter midnatt, da de kom tilbake fra baren.
Hoste bak lukkede dører
Det eneste detaljen som ikke passet var dette med å høre en hoste bak den lukkede døren til rom 348 da de to kom tilbake fra baren. Av flere grunner var hverken Brennan eller Apple tilbøyelig til å legge mye vekt på det. Hvis det var sant, hadde Greg overlevd skuddet mye lenger enn legen trodde var mulig, men det endret ikke dødsårsaken. Hvis noe, gjorde det elektrikernes unnlatelse av å sjekke eller tilkalle hjelp enda mer alvorlig.
Det mest sannsynlige var at de hadde hørt Greg hoste på rommet kvelden før. De hadde vært i rommet ved siden av ham den natten også. De var fulle. Å plassere hosten sent på kvelden da Greg døde, var det eneste bruddstykket av deres historie som motsa etterforskernes rekonstruksjon.
Dommen
Mueller nektet å tro det. I de neste minuttene av samtalen diskuterte han frem og tilbake med Steinmetz. Advokaten hans hadde skaffet til veie obduksjonsrapporten og forsikret ham om at mannen på rom 348 ikke hadde dødd av et skuddsår. Historien hadde vært overalt i nyhetene. «Det gir ikke mening!» sa han. «Hvis det var et skudd, hvis han ble drept av, du vet, et skytevåpen, ville de ha sagt noe om det i nyhetene!». Mueller hadde jobbet hardt med å overbevise seg selv om at det utilsiktede skuddet og dødsfallet til mannen i 348 ikke hadde noen sammenheng, og obduksjonsrapporten hadde bekreftet det.
Saken kom opp for retten og Brennan var bekymret da dommeren begynte å lese dommen. Han hadde fløyet til Beaumont 29. oktober 2012 for å bli med Susie Fleniken, Scott Apple og en gruppe av Gregs familie og venner under dommen til Lance Mueller.
Elektrikeren hadde erklært seg ikke skyldig til uaktsomt drap. Slik Brennan husket det, begynte dommeren med å si at denne tragedien kanskje kunne bli sett på som bare en forferdelig ulykke. Men så begynte dommeren å liste opp den lange listen over uansvarlige valg som hadde ledet til Gregs død den dagen.
Dommeren ga Mueller 10 år, halvparten av hva loven tillot. Unnskyldningen Mueller kom med i retten, uansett hvor oppriktig den var, kom altfor sent. Det var en kriminell uansvarlige beslutning å leke med pistolen i beruset tilstand.
Misstanken
Som Steinmetz hadde sagt, mistenkte de fra begynnelsen av at den feilskutte kulen kunne ha i bidratt til å drepe mannen i rom 348. Selv et hjerteinfarkt, som først ble antatt da politiet rullet kroppen hans ut på en båre, kunne ha blitt utløst av skytevåpenet. Deretter, etter at legen hadde konkludert med at Greg døde av mishandling, var Mueller fornøyd med å akseptere at noe kanskje hadde knust ham til døde, selv om det var vanskelig å forestille seg hva.
Likevel var han bekymret for skytevåpenet som hadde gått av. Han hadde nemlig selv tettet hullet med tannkrem. Han hadde også skjult pistolen umiddelbart i bilen sin, deretter gjemt den hos en venn de første dagene etter hendelsen. Til slut overleverte han den til en advokat for oppbevaring før han forlot Texas.
Hadde han stått frem før Brennan og Apple løste mysteriet, som tok rundt åtte måneder, er det usannsynlig at han ville ha blitt tiltalt for uaktsomt drap, langt mindre havnet i fengsel. Mueller hadde fra begynnelsen av satset på at hans tilknytning til Gregs død på rom 348 aldri ville bli oppdaget. Men ved å ikke engang sjekke om det var noen i rommet ved siden av, i tillegg til å ikke fortelle om pistolen som gikk av, satt han godt i klistrert og fikk dermed sin straff.
Susie fikk ikke mannen sin tilbake, hun fikk også svar på hva som hadde skjedd på rom 348. Utilsiktet eller ikke så døde Greg av et skudd.
